Det begynte med en bok jeg ikke kunne lese.

Hei, jeg er Dott. Før jeg er utvikler, er jeg en leser.

For nesten alle problemer jeg har støtt på i livet, lå svaret allerede i en bok. Så jeg leser mye, hundre timer i året, noen ganger to hundre.

Og det samme skjedde igjen og igjen. Jeg forelsket meg i en bok som aldri var oversatt til morsmålet mitt, kinesisk. Så jeg gjorde det enhver leser gjør: jeg ventet. Med noen måneders mellomrom lette jeg etter en oversettelse og kom tomhendt tilbake. De fleste bøker blir aldri oversatt i det hele tatt, og de heldige få tar årevis før de kommer.

Så jeg tok den vanskelige veien ut, selv om "lucky" er nærmere sannheten. Jeg leste allerede engelsk godt nok til å klare meg. Men godt nok har en pris: jeg har aldri lest like raskt på engelsk som på mitt eget språk. En bok som tar meg en uke på kinesisk, kan ta mye lengre tid på engelsk. Døren åpnet seg, men inngangsbilletten var absurd. Og jeg var en av de heldige, men ingen burde måtte lære et helt språk bare for å lese en bok de er glad i, aller minst nå, når KI i praksis har gjort oversettelse til et løst problem.

Jeg mener ikke at språket en bok ble skrevet på, bør avgjøre hvem som får lese den.

Så jeg bygde BookTranslator. Du gir den en bok på et språk du ikke kan lese, og den gir deg hele boken tilbake på et du kan.

Teknologien var allerede der; noen måtte bare bygge det. Jeg bygde det for meg selv, men jeg var ikke den eneste som ventet.